OUR KINGDOM

The vanity table by the window looks completely different post war. The light is somehow different, like the curtains closed after our final great performance.

My rituals are the same as always. I paint away the darkness under my eyes, hide my tired skin under layers of expensive labels and contour my mask carefully on. And I can´t help but wonder: was it ever a chance of bliss? Was it ever supposed to be us? Or, was it nought but a chaotic and painfully pleasant dream, forged by promises by two lonely, stupidly naive beating hearts?

We were once great, remember? Cheered on, admired by friends and lovers alike. And me, most of all. I adored you – idolized you to be honest. We were King and Queen in our own surreal bubble of hopes and dreams, laughter and complete and total ignorance as to our surroundings.

And though the vanity table by the window looks completely different post war, and though I would rather die a hundred times over than to admit it; I can not make myself regret my decision to unconditionally, blissfully, stupidly loving you right until the very abyss of our kingdom. 

10.08.16

MORGENLYSET

Lorem Ipsum is simply dummy text of the printing and typesetting industry. Lorem Ipsum has been the industrys standard dummy text ever since the 1500s, when an unknown printer took a galley of type and scrambled it to make a type specimen book.

Skrevet 25.06.16

SOM HAVET

Ved siden av meg på toget sitter en dame, i femtiårene – tror jeg, jeg synes bestandig det er så vanskelig å bedømme alderen sånn. Det tror jeg alle gjør, jeg har gått for å være både seksten og tjueseks. Hun sitter og leser en eller annen kioskroman, helt sikkert førsteklasses husmorporno. I det irriterende lille og upraktiske nettet foran henne ligger et magasin som mer eller mindre omhandler slanking og å elske seg selv, kompanjert av en stakkarslig banan. Jeg har ikke sett henne spise hele turen. Der sitter hun med erotikken i hodet, lever seg inn i en annens sexliv med et begjær om at det var hun som hadde vill, hensynsløs men samtidig øm elskov med stallgutten heller enn vaneligg med sin en gang så interesserte ektemann. Kanskje han vil ha henne igjen på samme måte som da de giftet seg hvis hun bare strammer opp bakenden litt til. Nei, stallgutten får holde for nå. Bananen får vente til hun er ordentlig sulten.

Det hender hun kaster små blikk til siden, ser septumen min, det ville håret og den slitne jeansen. Jeg smiler bare tilbake, jeg er vandt til å bli sett to ganger på, enten det er av misbilligelse, facinasjon eller rett ut avsky. Så smiler hun fort tilbake og ser brydd ned i husmorpornoen igjen. Som om jeg har tatt henne i et øyeblikk ute av ansiktet utad, den hun alltid har stålkontroll på ellers. Det plager meg ikke. For lite vet hun, faktisk er det nesten underholdene, der hun drømmer om ømme kyss og bit, at jeg er på vei til deg for å ha langt mer enn den ville, hensynsløse sexen hun lengter så bittert etter.

Kanskje tenker hun på meg også. Hvor skal hun. Hva vil hun i livet. Og kommer hun egentlig noen vei i livet med den der forferdelige ringen midt i trynet. Er det noen som elsker henne. Er det noen som elsker med henne. Svarene er stort sett ja. Hun får velge selv hvilke som ikke er, for jeg sitter med et sultent sinn, en fuktig truse og skittne tanker, og kommer på, for sikkert fjortende gang på den fem timer lange togturen at om en liten stund har jeg de store armene dine i et jerngrep rundt meg. Jeg er nok akkurat som hun mistenker at en med ring i nesa og vilt hår er.

 

Brått går det opp for meg at det faktisk er nå snart. Og sommerfuglene minner mer om fiskekroker i magen nå, jeg er redd og kvalm, våt og klar. Det reflekterer oss godt, som en slags universets ironi. Vilt og brutalt, stygge og vakre, alt annet enn rolig og stabilt – takk gudene for det. Kjærligheten er ikke som på film, i allefall ikke for meg. Kjærligheten er urolig og skarp, overraskende og jævlig, men så avsindig tilfredsstillende. Måten vi elsker på er ikke som på film. Mens magen føles litt roligere, drømmer jeg meg langt forbi grensene tørre byråkratater har satt for at husmorspornoen skal få selges i en kiosk, og bli kalt nettopp husmorporno. Vi er og vi elsker som havet. Uforutsigbart, i en bølge av smerte og nytelse, i en tornado av følelser og kanskje selvforakt vi begge har lagt bakerst i hodet sammen med alt annet av turbulente minner.

  Den nasale stemmen på toget melder om at neste stasjon er min. Damen skal visst videre. Enda et blikk. Jeg overser det, alt for langt inn i mitt eget sultne sinn til å smile for å gjøre henne forlegen igjen. For nå skjer det. Nå skal jeg hjem for å gjøre akkurat det hun mistenker meg for.   Mens jeg reiser meg opp, skjelven i beina, ser jeg så vidt i øyekroken at hun klapper sammen boken og overgir seg til den stakkarslige bananen. Kanskje skal hun hjem i kveld og drømme om stallgutten. For alt jeg vet kan boken være om noe helt annet, og hun kan ha et flott sexliv, det kan være det samme: Selv har jeg min egen fysiske deg å elske med – jeg i deg, du i meg, vi om hverandre, og sammen skal vi gjøre selve havet sjalu på vår ville natur.

21.06.16

HUN

Så lenge jeg kan huske, har hun hatt denne effekten på meg. Fått meg til å føle meg både viktig og samtidig underlegen. Det nysgjerrige blikket når jeg fortalte, søkende etter hva som befant seg i mitt hode. En å sammenligne med, kanskje. Den rungende latteren når jeg spøkte, som om jeg var verdens beste underholdning. Som om hun kunne tilbragt alle livets timer i latterkrampe. Alle livets timer med meg. Den lekende lette tonen, de villeste tanker som bare hun ytret uten et fnugg av skam. Om universet, enkeltmennesket, sex og livslyst – alt med de sultne flammene i øynene. Hun hadde en slags fri, lokkende måte å uttrykke seg på, som jeg både beundret og fryktet. 

Hun var vill. Måten hun elsket på, som om vi to var de eneste i verden. Som om solen ikke skulle komme opp igjen, og dynen med det blomstrete sengetrekket var det eneste stedet som fantes. Som om jeg var alt hun trengte og ville ha, selv om jeg visste det bare var halve sannheten. Der og da var det sant. Det gnistrende, nesten forgudende blikket hun ga meg, og skrikene som druknet i puten. Hun tok det hun ville ha, og lot meg brutalt forta meg av de nesten perfekte formene hennes. Hun var vill, og hun gjorde meg vill. Sammen var vi rovdyr, på evig jakt etter livet. 

Måneskinnet gjenspeilet seg over den klamme huden, lekte rundt over en nesten mager ryggrad. Det slo meg nok en gang hvor vanvittig vakker hun var. Og hvor skjør hun egentlig var når hun ikke visste at jeg var der. Enda en søvnløs natt. De små skjelvingene bekreftet tårene som bevisst ikke var mine å se. Der satt hun igjen, i en tåke av drømmer og minner – de som både ga henne liv og tok livet av henne. Jeg visste jo det, at hun var ødelagt. Likevel fikk jeg meg ikke til å si det høyt verken til meg selv eller til henne. Likevel fikk jeg meg ikke til å forstyrre tankene hennes for å holde rundt henne. For hun var hun. Min omsorg var hennes ydmykelse. Og jeg hadde vel slått meg til ro, så godt jeg kunne, med at hun var en egen art. 

Hun hadde alltid hatt den effekten på meg. Fått meg til å føle meg både viktig og samtidig underlegen, utilstrekkelig. Hun fikk frem både det beste og det verste i meg. Og i alle år har jeg både elsket og hatet henne for akkurat det: At hun var hun.